Jeg har nylig blitt gjort oppmerksom på at det sirkulerer usanne rykter om meg – blant annet at jeg er dømt tre ganger for trakassering, og har sonet fengselsstraff.
Dette stemmer ikke.
Her legger jeg frem fakta og dokumentasjon, slik at du selv kan vurdere hva som faktisk skjer. Dette er mitt tilsvar til påstandene om meg.
Bakgrunn
Jeg hadde aldri hatt problemer med politiet da jeg flyttet til Nesodden høsten 1997. Jeg visste heller ikke at faren min handlet verdipapirer i mine barns navn. Det fikk jeg vite i januar 1998.
Brev fra Verdipapirsentralen viste at han hadde opprettet verdipapirkonti på mine to barn i 1996.
Saksbehandler i Carnegie fondsforvaltning var finansrådgiver Pernille Skarstein Christensen. Han skrev for hånd, og fakset over:
– Det opprettes VPS-konto – med (fars navn og adresse i Oslo).
All korrespondanse sendes dit!
Også årsrapporter m.m.
Tror du det var lov?
Overformynderiet kobles inn
Jeg kontaktet Carnegie fondsforvaltning, og stilte to spørsmål til en Arne Moe:
– Er dette mine barns konti, fullt og helt? – Ja, svarte Arne Moe.
– Er det noen klausul på kontiene? – Nei, svarte Arne Moe.
– Adjø, sa jeg, og la på.
To uker senere fikk jeg nye brev fra Verdipapirsentralen. Nå hadde min far fått råderett over barnas verdipapirkonti.
Ingen disposisjoner kunne gjøres uten hans samtykke.
All informasjon skulle sendes til ham.
Jeg protesterte, påpekte brudd på taushetsplikt, og det jeg oppfattet som tyveri av mine barns eiendom, til ingen nytte.
Min far truet og var ufin mot meg, og kontaktet advokat Amund Fougner i Hjort DA. Så ble overformynderiet koblet inn.
Min far skrev et brev i februar 1998, hvor han instruerte Fougner om sine testamentariske disposisjoner på gaven som var ytt et drøyt år tidligere. (At gaven var ytt, betyr at råderetten lå hos mine barn, eller hos meg som deres verge.)
Du forstår sikkert at ingen kan disponere over det de har gitt til deg eller andre, etter at de har gitt det bort.
Overformynderiet besluttet at de ville forsøke å gi min far midlene tilbake, med den begrunnelse at gaven ikke var å anse som ytt på grunn av de senere premissene.
Jeg protesterte: mine barns eiendom var deres eiendom, og min far hadde ingen råderett. Jeg ble ikke hørt. Gutteklubben kjørte over meg. Jeg sto alene mot noen av Norges mektigste miljøer, med alt de kunne by på av nettverk, skulder ved skulder og rygg mot rygg. Min familie og jeg var bare brikker de kunne velte.
Overformynderiets beslutning
9. juni 1998 bestemte overformynder i Nesodden, jusprofessor Erik Røsæg, at min far skulle få fortsette med verdipapirhandelen på min regning, til tross for at det brøt både verdipapirloven og vergemålsloven.
– Opplegget godkjennes med forbehold om tilsyn og regnskapsplikt
– Opplegget godkjennes med forbehold om tilsyn og regnskapsplikt, skrev jusprofessor, overformynder Erik Røsæg 9. juni 1998.
«Opplegget»?
Hva var «opplegget»?
Ulovlig verdipapirhandel på min regning, i to av mine barns navn – var det «opplegget»?
Jeg protesterte. Til ingen nytte.
Overformynderiets trusler
Overformynderiet svarte med trusler om lensmann og barnevern dersom jeg ikke sluttet å klage på saksbehandling og manglende innsyn. Så ble jeg kjent med Nesodden lensmannskontor, med lensmann Kai Jøran Snipstad, og Trond Vennatrø.
De nektet meg å levere anmeldelser, og jeg ville bli fjernet med fysisk makt om jeg ikke kom meg ut av lensmannskontoret uten å få inngi anmeldelsene.
Juridisk rådgiver for den norske regjering
I 2000 ble Røsæg utnevnt til juridisk rådgiver for regjeringen, og har siden ledet flere offentlige utvalg. Samme år tiltrådte hans gamle studiekamerat, Jens Elsebutangen, som leder for retts- og påtaleenheten i Follo politidistrikt. Så fikk jeg virkelig problemer med politiet.
– Din adferd som beskrevet av andre i 14 år
Rune Fardal kom inn i forfølgelsen av meg i 2014. Han ga meg sin egen «diagnose»: min «adferd som beskrevet av andre i 14 år».
Og det burde jo ha satt en stopper for netthetsen, burde det ikke? Det gjorde ikke det. Den begynte i 2010.
