Jeg har nylig blitt gjort oppmerksom på at det sirkulerer usanne rykter om meg – blant annet at jeg er dømt tre ganger for trakassering, og har sonet fengselsstraff.
Dette stemmer ikke.
Her legger jeg frem fakta og dokumentasjon, slik at du selv kan vurdere hva som faktisk skjer. Dette er mitt tilsvar til påstandene om meg.
Bakgrunn
Jeg hadde aldri hatt problemer med politiet da jeg flyttet til Nesodden høsten 1997. Jeg visste heller ikke at faren min handlet verdipapirer i mine barns navn – på min regning. Det fikk jeg vite i januar 1998: han hadde fått opprettet verdipapirkonti på mine to barn i 1996.
Kontiene ble opprettet av finansrådgiver Pernille Skarstein Christensen, etter min fars instruksjon:
– Det opprettes VPS-konto – med adresse (fars navn), gateadresse), xxxx Oslo.
All korrespondanse sendes dit!
Også årsrapporter m.m.
9. juni 1998 bestemte overformynder i Nesodden, jusprofessor Erik Røsæg, at min far skulle få fortsette med verdipapirhandelen på min regning, til tross for at det brøt både verdipapirloven og vergemålsloven.
Jeg protesterte. Overformynderiet truet meg med lensmann og barnevern dersom jeg ikke sluttet å klage på saksbehandling og manglende innsyn.
Snu saken på hodet
Jeg var 36 år gammel, uten noen strafferettslig historikk, og jeg trodde fortsatt på «lov og rett». Jeg brydde meg ikke om truslene, men fortsatte å klage og kreve innsyn – uten å komme noen vei.
Jeg forsøkte å anmelde overformynderen, men ble avvist av det lokale politiet. De nektet å ta imot anmeldelse og dokumentasjon. Jeg ble truet med fysisk utkastelse om jeg ikke forlot lensmannskontoret.
Jeg oppsøkte Økokrim, som også nektet å ta imot anmeldelsen. Jeg ga dem kopi av dokumentene jeg hadde, inkludert lydopptak av trusler mot meg om lensmann og barnevern dersom jeg ikke sluttet å klage på det ulovlige vedtaket. Jeg måtte gå uten kvittering og uten at noe ble registrert.
Jeg måtte gi opp kampen da jeg ble gravid, en arbeidslykke som ble født i 1999.
Ikke innsyn i egen sak
Jeg fikk aldri innsyn i saken så lenge den var i Nesodden overformynderi, med jusprofessor Erik Røsæg. Røsæg underviser i forvaltningsrett, etter mange år ved maritimt institutt. Mange som i dag er advokater og dommere har hatt ham som foreleser.
Jeg kom over en master i overformynderi, hvor jusprofessor Erik Røsæg var veileder. Det kjentes – rart.
Innsyn 15 år etter
Så lenge saken lå hos Nesodden overformynderi, fikk jeg aldri innsyn. Røsæg, som underviser i forvaltningsrett og har vært veileder for masteroppgaver om blant annet overformynderi, har hatt mange av dagens advokater og dommere som studenter.
Sommeren 2022 var jeg lei av å ikke vite hva som egentlig hadde skjedd med saken som ødela for min familie. Jeg sendte innsynskrav til kommunen, som svarte at de trengte tre måneder.
Begrunnelsen? En jurist ved dokumentsenteret, og en jurist ved kommuneadvokatens kontor «måtte» gjennomgå hvert enkelt dokument for å vurdere hva jeg kunne få innsyn i.
Jeg kontaktet lokalavisen, som satte en journalist på saken. Likevel måtte jeg vente til slutten av august før jeg endelig fikk det første innsynet i egen sak.
Et sjokk
Da jeg mottok dokumentene – fire PDF-filer – ble jeg sjokkert. Det fantes ikke regnskap. Det var ikke foretatt tilsyn. Ingen hadde gjort noe som helst; registrering, stempling og datering av dokumenter hadde opphørt ganske raskt, og etter det ble papirene tilsynelatende bare slengt inn i mappene.
Ifølge dokumentene bodde mine to eldste barn hos min far i Oslo. Barna fikk etter hvert ulike adresser tildelt av kommunen, men dokumentene viste tydelig Oslo-adresser – og det var disse som skulle ligget til grunn for regnskap og tilsyn. Hvorfor behandlet da overformynderiet i Nesodden, og ikke overformynderiet i Oslo, saken?
Juridisk rådgiver for den norske regjering
I 2000 ble Røsæg utnevnt til juridisk rådgiver for regjeringen, og har ledet flere offentlige utvalg. Samme år tiltrådte hans gamle studiekamerat, Jens Elsebutangen, som leder for retts- og påtaleenheten i Follo politidistrikt.
Jeg ble truet av overformynderen med lensmann og barnevern, om jeg ikke sluttet å kreve innsyn i saken (jeg ble jo lignet for det min far tok ut av mine barns konti), og å klage over at overformynderiet hadde fattet et vedtak i strid med verdipapirloven og vergemålsloven.
Verdipapirloven forbød verdipapirhandel i andres navn, den forbød å operere med andre adresser enn den folkeregisterregistrerte. Da jeg fikk innsyn i dokumentene 15 år etter at saken var avsluttet, og etter at en journalist hadde kontaktet kommunen på mine vegne, viste det seg at:
- Mine barn skulle ha bodd hos min far i Oslo i 7 år
- Det aldri ble ført regnskap og tilsyn
- Min far tømte barnas konti i 2000, uten at overformynderiet svarte ham, eller informerte meg
Det må ha blitt satt inn penger på konto igjen, for det ble utbetalt midler bak min rygg i 2005 da eldstemann ble myndig. Jeg fikk noe uforståelig fra overformynderiet, og det viste seg senere at midlene til neste barn ble stående i verdipapirer. Nå var det overformynderiet selv som skulle forestå forvaltningen. Det var heller ikke i tråd med vergemålsloven. (Myndlingenes midler kunne ikke stå i verdipapirer.)
Hemmelig saksbehandling
Da pengene skulle utbetales, ble jeg lignet uten forvarsel, både i 2005 og 2007. Jeg fikk fortsatt ikke innsyn i sakene. Først 15 år etter avslutning oppdaget jeg at mine barn hadde blitt tildelt nye adresser av overformynderiet, og at avslutningen av sakene var skjøvet til etter barnas myndighetsdag for å holde dette skjult for meg.
Dokumentene viste et salig kaos i Nesoddens overformynderi, under ledelse av jusprofessor Erik Røsæg.
Veien videre
Dette er starten på en historie som skal vise hvordan lovstridige vedtak, kameraderi og manglende innsyn gjorde at jeg liksom ble kriminell. I neste innlegg vil jeg fortelle hvordan Jens Elsebutangen – Røsægs gamle studiekamerat – kom inn i bildet, og hvordan maktpersoner rundt meg snudde virkeligheten på hodet, slik at det var jeg som ble gjort til problemet.
– Dette er jo en drittpakke, sa han, og la fra seg dokumenthaugen.
Legg igjen en kommentar